Mange spør meg om jeg har sådd noe enda.
Som barn sådde jeg balsaminer sammen med min bestemor i kammersvinduet. Det var nok allerede da at jeg ble hektet på det å lage mine egne planter. I mange år gikk det i sommerblomster, etter hvert litt grønnsaker. De siste årene har det blitt stauder.
Nå som helsa begrenser, er jeg takknemlig for at hagen består av aller mest flerårige planter. Trær, busker, hekker og selvfølgelig roser og stauder. Jeg synes også jeg er heldig som har valgt å ha en Cottage Garden. Hagen som aldri skal bli perfekt, men være frodig, fargerik og duftende. Hagen der naturen gjør det aller meste av jobben og likevel synes jeg den blir vakker.
Nå venter jeg på frøene jeg har bestilt. Jeg skal kun så en type. I år skal jeg så den stauden jeg er ekstra glad for jeg har blitt kjent med. Den som er trofast og klarer vintrene på Toten med glans. Den som vokser seg rundt meter høy hver sesong og blomstrer opp til åtte uker sammenhengende hver sommer. Med min favorittfarge.
Den er ikke så flink til å frøså seg selv. Jeg finner med glede kun noen få frøbarn rundt morplanten. Det er ikke hvert år.
Det er flere enn meg som har registrert denne vakre stauden. Foredlere har forsøkt å gjøre den enda vakrere. Noen har krysset fram en større blomst, noen en mer kompakt vokseform, noen en enda skarpere farge på blomsten. Jeg har selvfølgelig skaffet meg mange av disse også, men som med de fleste krysninger mister de noe på veien til det perfekte. Noen får kortere blomstring, noen blir mer utsatt for sykdommer og alle mister de egenskapen å formere seg med frø.
Denne rene arten av storkenebb har ikke noe norsk navn. Det er kanskje derfor alle “barna” har blitt mer kjent enn “moren”. Jeg har sådde den flere ganger før. Den er litt lunefull og kan spire veldig ujevnt over en lang periode. I år skal jeg så geranium psilostemon.